Tiåret vi er inne i nå har FN utpekt som verdens tiår for naturrestaurering. FNs Naturavtale forplikter Norge til å iverksette restaurering av minst 30 prosent av alle forringede land- og havområder innen 2030. Anders Gunnar Helle leder et av de største og viktigste restaureringsprosjektene i Norge. I Kinn på Vestlandet skal den invasive fremmedarten sitkagran fjernes, og den sterkt truede naturtypen kystlynghei skal restaureres. Samtidig skal det legges til rette for å ivareta de treslagene som naturlig hører hjemme der.

Prosjektet drives av frivillighet. Det skal vare i minst 15 år, dekker et område på 70 kvadratkilometer og involverer mer enn 1000 ulike grunneiere. Her svarer Anders Gunnar Helle på hvordan det er å drive restaureringsprosjektet.

Hvordan oppsto ideen om naturrestaurering i Kinn? 

Ideen oppstod spontant under et møte med et lokalt grendelag da Sogn Botaniske Forening var på organisert tur der i 2018. Det startet med at jeg spurte noen grunneiere om vi kunne ta en liten dugnad. Grunneierne benyttet muligheten til å spørre om hjelp til fjerne mer av sitkagrana i området. De neste ukene ble jeg ringt av flere grunneiere fra ulike bygder og øyer i området, som ville ha tilsvarende hjelp.

Med et ønske om å hjelpe de som ber om det, forpliktet jeg meg allerede under det første møtet til å hjelpe dem å fjerne sitkagrana på Vågsøy, den største øya. I løpet av de neste ukene utvidet løftet seg til å inkludere øyene Silda og Husevågøy. Jeg har lært mye underveis i prosjektet, men mye av den nødvendige kunnskapen kom fra studiene mine i Sogndal med emner om økologi, botanikk og kulturlandskapsskjøtsel. Jeg hadde også litt tidligere erfaring med landbruk og skogbruk fra videregående.

Hva tror du gjorde at lokalbefolkningen ønsket å delta i prosjektet, og hvordan samarbeider du med innbyggere og grunneiere? 

De lokale er i hovedsak positive, men ikke udelt positive. Noen er tvilende til om prosjektet kan oppnå ønsket resultat. Andre vil ha sitkagrana som leplanting og til eget bruk eller inntekt. De fleste derimot ønsker å få tilbake utsikt, landskapet de knytter sine barndomsminner til og turområder som har gått tapt til sitkagrana. Enkelte, men relativt få, har en økosentrisk motivasjon knyttet til bevaring av naturmangfold og bekjempelse av fremmede arter. Tilsvarende er det noen som ønsker å ta vare på kulturarven knyttet til landskapet og holde lokalsamfunnet levende. Sammen har vi funnet løsninger som alle er fornøyde med i fellesskapets ånd. 

Samarbeidet har bestått av mange titalls, om ikke hundretalls, informasjons- og samarbeidsmøter hvor vi diskuterer behovene, ønskene og løsningene. Vi har også tilbrakt utallige timer skulder til skulder på dugnader, i storm og uvær, i skinnende sol og med steikende varme fra bålene og lyngbrenningen i ansiktet. I forbindelse med dugnadene har vi fått mange fine stunder under lunsjen i lyngheiene og rundt middagsbordet hjemme hos de lokale.  

Engasjementet fra så mange unge, ofte studenter fra alle verdens hjørner, har skapt mye glede og stolthet hos de lokale. Jeg har også fått beskjed om at det som fikk så mange til å bli med var det milde oppsynet med lavmælt stemme og ydmykhet, i kombinasjon med altruistiske intensjoner og pågangsmot. Det er med andre ord viktig hvordan man går frem og opptrer i slike prosjekter, og man blir aldri utlært. Lærdommene kommer på løpende bånd hele tiden.

Hvilken rolle spiller frivilligheten i dette prosjektet, og hvordan engasjerer du andre til å bli med? 

Prosjektet er skodd på frivillighet fra start til slutt. Det driftes og ledes på frivillig basis, uten inntekt, gjennom en av de beste frivillige organisasjonene av dem alle; Norsk Botanisk Forening.

Når vi må hogge større områder med sitkagran og frakte trærne ut av området, leier vi inn entreprenører med maskiner til å gjøre arbeidet. Men alt annet, som fjerning av spredte og mindre trær, samt lyngbrenning og skjøtsel, skjer på frivillig basis gjennom dugnader.

Dugnadene er naturskjønne opplevelser med sunn, fysisk aktivitet og god mat. Der møter man likesinnede ildsjeler utenfra og engasjerte lokale med rike historier. Det er en suksessoppskrift for å engasjere og få med deltagere på dugnadene. Særlig for studenter og spesielt for internasjonale studenter er dette et flott tilbud.

På dugnader med studenter pleier vi også å inkludere undervisning og kunnskapsformidling om arbeidet vi gjør. Restaureringsprosjektet og naturopplevelsen lokker nok deltakerne mest den første gangen, mens maten og møtet med de sjarmerende og hyggelige lokale gjør at de kommer tilbake.

Hvilke politiske beslutninger er viktige for å kunne fortsette å trappe opp naturrestaurering i Norge? 

Det trengs en dypere forståelse av at vi er avhengige av fungerende og intakte økosystemer. Det innebærer blant annet å hindre, begrense og fjerne fremmede arter. Dette er åpenbaringer som de siste årene har slått rot på det internasjonale nivået, men fortsatt mangler i nasjonal- og lokalpolitikken.

Vi trenger et oppdatert lovverk som fremmer og legger til rette for naturrestaurering på stor skala. Det må også være lettere å få offentlig støtte til flerårige restaureringsprosjekter, fordi restaurering er et langsiktig arbeid.

For å møte våre internasjonale forpliktelser, trenger vi en mangedobling i finansiering fra dagens nivå. Derfor må det stilles høyere krav til privat sektor, som må ta sin del av regningen i tråd med prinsippet om at forurenseren betaler. Det er viktig for at det kommer nok penger på bordet.

Til slutt må vi ha teoretisk og praktisk kunnskap om natur og naturrestaurering inn i skolen og andre arenaer, for eksempel kriminalomsorgen. Dette er viktig for å bygge naturpositive holdninger og bevissthet i befolkningen.

Jeg vil også slå et slag for at størst effekt og nytte får vi av å restaurere natur utenlands i de områdene som er hardest rammet. Derfor må vi øke den globale og humanitære bistanden til naturrestaurering. 

Til slutt, hvilke råd vil du gi til andre som vil engasjere seg for naturrestaurering? 

Lytt til viljen og søk arenaer for å gjennomføre naturrestaurering. Det kan være i foreninger og organisasjoner, offentlig eller privat sektor, eller bare gjennom engasjerte grunneiere og grendelag.

Vi må restaurere og gjenopprette naturen bit for bit, både smått og stort. Det er morsomt, givende, lærerikt og sunt. I en tid der naturen lider, klimaet blir mer ekstremt og verden mer urolig, kan naturrestaurering være både terapeutisk og nødvendig for å bevare tryggheten.

Ikke vær redd for å ta kontakt med relevante grunneiere, offentlige tjenestepersoner, private aktører, organisasjoner og fagfolk. De fleste ønsker å gjøre gode gjerninger og ta vare på natur, men trenger påminnelser eller muligheter for å gjøre dette. Særlig kontakten med grunneiere kan skape vakre minner og gode relasjoner for livet.

Når du først er i gang, vil du fort merke at mestringen og gleden er så stor at du får blod på tann!